Dagene kommer aldri til å bli som de var da vi vokste opp. Da det var trygt fordi vi hadde arbeid, alle hadde det. Ingen spurte om du hadde 15 års utdanning eller mastergrad, alle fikk jobb. Om ikke annet kunne du dra til sjøs hvis du ikke hadde hatt ro i kroppen til å sitte på skolebenken dagen lang i årevis. Husbanken sørget for at det var rimelige hus som ga sokkelleiligheter til utleie mens familien vokste. Det var husleieregulering i Oslo. Husleia mi var kr 72,50 i måneden, på Majorstua. Vi skrev 1970, jeg var 20 år og hadde fått min første jobb, med 2000 kr i månedslønn.
I dag har vi ingenting vi kan ta for gitt annet enn å gå på skole til hodene er fulle av kunnskap som kanskje ikke skal brukes men lagres og vises fram på CV’en.
Vi har butikker, overalt, med varer, hyllekilometer med valg, hele livet en valgbod fordi vi har fått markedsstyring av behovene.
Det skjedde så smått og gradvis at vi knapt registrerte det gjennom ytre øyekroken. Noen ropte og jobbet mot New Public Management. De fleste tok imot tilbudene og kjøpekrafta og sa seg fornøyd. Helt til de ikke var det lenger. Da var de til gjengjeld veldig misfornøyde. Og vi hadde fått sosiale medier til å øse misnøyen ut i. Kraftig forstørret av algoritmer.
Klima og natur var noen fjerne størrelser vi tilslutt ikke orket å høre om. Vi hadde gitt opp politikere. Vi orka ikke alt snakket.
Og de rike ble – rikere. Så klart. De klarer seg alltid. De som vet hvordan man skal tjene mest mulig når sjansen byr seg. Og får politikere til å vedta politikk som tjener – de rike. Så klart.
Den store hopen vil ha mer penger. For å kjøpe flere ting.
Naturen kveles. Dyr er på avveie og personifiseres som Freya, gudinnen. Vi opprøres av en enkelt hvalross men lar det være med det. Virusspredning skremmer litt. Men ikke lenge.
Epilog
Mennesket viste seg på dette stadium i sin utvikling å ha svekkede sjelsevner og manglende evne til å se helheten. De hadde nådd sitt inkompetansenivå når det gjelder å redde kloden. Det måtte et kvantesprang til. Kanskje jorda måtte riste av seg menneskene. Eller kanskje menneskene måtte gjøre et nytt sprang i sin utvikling. Inn i helheten. Der deling var første bud. Som instinktiv bevissthet. Hjertet viktigere organ enn hjernen. Kloden viktigere enn nasjonen. Fellesskapet overordna familien.
Fra dystopi til Utopia – eller et sted imellom?