I året som gikk, det første etter fylte 70, har jeg jobbet med å “skru meg ut” av styreverv og aktivt engasjement for klima og miljø. Det har vært 5 år med mye å gjøre, og nå kjenner jeg det er tid for et skifte, et roligere liv, med et annerledes innhold. Ikke at jeg skal slutte å bry meg om klima og natur, men engasjementet skal nok finne en annen form.
Jeg har i høst gått på skrivekurs, mest for å teste ut en ny mulig hobby. Skrev først etter en mal i “Boken om meg”, som jeg fikk av datteren min. Her var spørsmålene stilt, min oppgave var å svare etter beste evne, og gi den tilbake til henne når den var utskrevet noen år etter. Så begynte jeg å tenke at noen erfaringer derfra kanskje kunne være av interesse for flere. Uansett var det et nyttig råmateriale for skrivekurset.
Underveis i denne prosessen dukket det opp et begrep – en teori – som jeg vil utforske nærmere i den livsfasen jeg er i nå. Teorien handler om gerotranscendens. Ikke hørt om det? Det hadde ikke jeg heller før jeg tok en master i rehabilitering der en del av pensum handlet om aldring. Lars Tornstam har utviklet denne teorien om positiv aldring. Han sier: “Det virker som om mange av oss har en tendens til å oppfatte den nåværende posisjonen i livet som den beste og som norm for hvordan resten av livet burde være. Vi kan se annerledes på saken i tilbakeblikk – livet har oftest utviklet seg til det bedre, – men har vanskelig for å gjøre det når vi ser framover. Egentlig er dette fenomen en del av redselen for det ukjente.” Jeg er nysgjerrig på å utforske teorien, med meg selv og andre i samme livsfase som materiale. Et spennende prosjekt for et nytt år, som kanskje fortsatt blir litt innadvendt på grunn av pandemien, som holder fast om oss. Mer siden..