Jeg har vært en “doer” som har hatt mye energi, ideer og gjennomføringskraft, både i jobben min og de siste årene som pensjonist, med engasjement for klima og miljø.
Klimapsykolog Per Espen Stoknes skriver i boka “What you think about when you try not to think about global warming” om ulike tilnærminger til temaet: “thinking”, “doing” og “being”. Da jeg leste boka for flere år siden, var det helt klart “doing” som traff meg mest. Jeg husket ikke så godt hva han skrev om “being” da jeg plutselig fikk en impuls til å hente fram nettopp denne boka og lese denne delen.
Jeg leser – og treffes hardt. Jeg griner. Jeg kjenner fortvilelsen som har bygget seg opp over tid, gjennom alt engasjement, optimisme og handling fra grasrota, der vi har bygd opp samarbeidsstrukturer og nettverk, gjennomført arrangementer og prosjekter, vært høyt og lavt. Og så virker det som om det fortsatt går feil vei.
Jeg blir nedslått av klima- og naturkrise – samtidig. At det skjer så lite og går så langsomt i politikken, der partier som er motstandere av en offensiv grønn omstilling får vind i seilene, mens de grønne ikke kommer over sperregrensa. Jeg frustreres av alt hatet og hetsen som renner over i kommentarfeltene når klima og natur er tema. Hvordan populistisk retorikk slår igjennom både på ytre høyre og venstre og midt i det politiske spekteret.
Jeg gråter og mister trua på at det nytter – og så JEG, som har vært en pådriver med sterk overbevisning om at vi KAN, hvis alle sammen bidrar litt og politiske myndigheter viser vilje, mot og handlekraft.
“Stand up for your depression, your Great Grief”, sier Stoknes. Kanskje vi må ned i denne fortvilelsen som noen kaller øko-sorg. Kanskje vi må våge å vise den fram i vårt samfunn, der vi har en tendens til å shame alt som ikke kommer med løsninger, mål og planer – og handlekraft.
Det er som om mailer og møter, dokumenter, planprosesser og forskning blir en seig masse som vokser i halsen. Det byr meg imot. Virker ikke meningsfylt lenger. Jeg mister tillit til politikere og politikk.
Det som hjelper, litt, er å gå ut i naturen, og bare være. Det hjelper også å akseptere motløsheten. Og lese noe som jeg kan gjenkjenne, så jeg ikke føler meg helt alene. Boka til Stoknes anbefales, særlig siste delen.