I går kveld skrev en venn av en venn på facebook ut sin fortvilelse fra dødsleiet til moren sin, 100 år og med sterke smerter, som hadde tryglet legen om å “la det gå fort”, helt klar på at hun ikke ville ha livsforlengende behandling. Han var som pårørende forbannet på lovgiverne som ikke lar henne og hjelperne og pårørende slippe å stå i dette som kunne dra ut i dager og uker, for hjertet hennes var sterkt.
Jeg spurte han hva han mente loven burde inneholde. Han syntes det burde vært noe lignende et organgiverkort som vi kunne ha i lommeboka, med egne ønsker for utgangen av livet. Kommentarfeltet var fullt av eksempler på lignende historier ved livets slutt. Så hvorfor er ikke dette noe vi snakker mer om? Jeg har bare sett Frp som har tatt det opp politisk. For å endre lovgivningen, må det jo komme en debatt og et folkelig engasjement rundt dette. Hvorfor så stille om et tema som berører oss alle?
Foreningen for retten til en verdig død skriver på nettsiden sin: «Det er ikke et spørsmål om man skal dø eller ikke, det er et spørsmål om hvordan man skal dø». De skiller mellom aktiv og passiv dødshjelp. Aktiv dødshjelp innebærer at noen hjelper en annen til å dø. Passiv dødshjelp er nå i ferd med å bli erstattet av begrepene behandlingsunnlatelse, behandlingsavslutning, eller opphør av livsforlengende behandling. Dette er, på visse betingelser, tillatt etter Pasientrettighetsloven. Les mere her: Om aktiv dødshjelp – Foreningen Retten til en verdig død (aktivdodshjelp.org)
Foreningen skriver dette om situasjonen i Norge: “Aktiv dødshjelp er ikke tillatt i Norge. Til tross for at rundt 75% av befolkning er for legalisering, har det vært lite politisk vilje til å gå inn i spørsmålet. Pr mai 2020 er det kun FRP som har stått frem med at de støtter legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Flere av ungdomspartiene har etter hvert også tatt til orde for utredning”.
Jeg har ikke sterke meninger om dette pr nå, men vil nok gå mer inn i problemstillingene. Mine erfaringer med døden på nært hold, gjennom tilstedeværelse til siste åndedrag hos begge mine foreldre, var rolige forløp, der det var godt å være hos dem. Selv ville jeg ønske å ha et ord med i laget hvis jeg skulle bli så svekket at livet ikke lenger var verdt å leve og smertene uutholdelige. Jeg vil sjekke ut foreningens Livstestamente. Kanskje frykt og angst for siste del av livet kunne reduseres hvis man visste at man faktisk hadde en påvirkning, og at det i seg selv ville redusere behovet for dødshjelp? Jeg ønsker meg en trygghet for at avslutningen blir så god som mulig, når den tiden kommer. Det hjelper å ha gode bilder fra egne foreldres død.