To møtekulturer
Den siste uka har vært fylt av to svært ulike opplevelser av møter. Det ene var et møte med styret i borettslaget om å ta vare på trær. Det andre var et “Utforskende verksted” om bærekraftig utvikling og grasrotinitiativ, i møte med offentlige etater og strukturer.
Det ga noen refleksjoner rundt begrepet “lyttende dialog”.
En vegg eller ei dør?
Det ene etterlot en opplevelse av å møte en ugjennomtrengelig vegg, det andre en opplevelse av å bli tatt imot av ei åpen dør.
Det første etterlot meg sint og frustrert, med en opplevelse av avvisning og utestenging. Det andre sendte meg hjem glad og inspirert, med en opplevelse av fellesskap og inkludering.
Det er interessant å ta et fugleperspektiv på hva slags kultur for kommunikasjon disse to representerer. Og hvilken forskjell de gjør.
Hva skjedde egentlig i disse møtene? Hva besto forskjellen i? Og hva kan læres av det?
“Styret har bestemt”
Bakgrunnen for møtet med styret i borettslaget er beskrevet i innlegget Motorsagmassakre i nærskogen – Levelig liv (levelig-liv.no)
Etter denne overraskende trefellingen ba vi om et møte med et samlet styre, og ble invitert til neste styremøte.
Vårt ønske om diskusjon av forslaget til retningslinjer for trefelling ble kontant avvist med beskjed om at styret hadde fattet sitt vedtak. Punktum. Trefellingen nylig var en feil fra vaktmesterens side. Da var det vel ikke noe mer å snakke om?
Vi sa det vi var kommet for å si, men det føltes som å snakke til en vegg. Jeg har like mange spørsmål nå som før møtet. Og føler meg kraftig avvist. Det gir ingen lyst til å fortsette kontakten.
“Hva kan vi lære?”
Bakgrunnen for møtet med “Utforskende verksted” var en invitasjon til å holde innlegg om erfaringer og hva som skal til for å fortsette som engasjerte frivillige i nærmiljøet. Innlegget kan ses her. På dette møtet var ansatte i bydeler/kommunen invitert til å lytte til våre erfaringer og innspill.
Deltakerne fikk ulike lytteoppgaver, og skulle gi tilbakemeldinger til hvert av innleggene.
Neste gang er det bydeler/kommunen som skal holde innlegg – og vi fra frivillig sektor som skal lytte til dem og gi tilbakemeldinger. For å lære – begge veier.
Jeg gleder meg til å være med videre og er spent på hva denne dialogen kan føre til. Uansett resultat kjennes det som en inspirerende og meningsfylt opplevelse å delta.
Møte med “systemene”
I utgangspunktet er jeg vant med å håndtere ulike “systemer” fra et langt livs arbeid i mellomrommene mellom klienter/pasienter og systemene de er avhengige av for å få hjelp. Jeg har mye erfaring fra kontakt med NAV og andre institusjoner og kontorer for å finne veier ut og inn av flokete regelverk og få begripelige svar på vegne av andre. Da har jeg vært i en profesjonell rolle som sosionom.
I møtene som er beskrevet her er min rolle en forsvarer av natur og miljø. Det er en svak part i mange sammenhenger.
Det var noen likhetspunkter i møtene. I flere av innleggene om frivilliges møter med det kommunale byråkratiet ble det beskrevet strukturer som er tunge og krevende å trenge igjennom, og der en kan møte motvilje og manglende fleksibilitet. Det kan ta gnisten fra entusiastiske frivillige.
Møter med “systemer” kan være vanskelige, enten det er i boområdet eller i offentlig forvaltning.
Lyttende deltakelse
Hva kan læres av disse to erfaringene? Den ene trykket meg ned, den andre løftet meg opp. Den ene gir avstand og resignasjon, den andre gir inspirasjon og lyst til å bidra.
Hvordan er det mulig å få overført noe av metodikken med lyttende deltakelse til borettslagsstyrer og offentlige byråkratiske systemer? Hvordan får vi gjort noe med maktubalansen i slike settinger?
Jeg sender spørsmålet videre til de kloke kvinnene (ja, for de er kvinner, og gratulerer med dagen idag!) i “Utforskende verksted” og ByKuben.
Takk for tankevekkende oppsummering av to ulike møter. Dine betraktninger vil jeg ta med meg videre; og vi fortsetter jo samtalen 🙂 Kirsten
Takk. Jeg lærer mye av måten dere organiserer møter og prosesser på. Vi fortsetter den gode samtalen. Astrid
Etter å ha lest alle dine innlegg, Astrid , kjenner jeg på en god energi. Fordi du går til kjernen av problemene og spør åpent hva kan jeg gjøre, hva kan vi gjøre i fellesskap? Verdien av nettverks dialog har opptatt meg helt siden jeg tok videreutdanning i sosialt nettverk teori og praksis i 2001 ved Diakonhjemmet videreutdanning. Som psykiatrisk sykepleier fikk jeg muligheten til å fordype meg i emnet og det var her jeg traff Kirsten Paaby som var min veileder. I jobben min fikk jeg praktisere nettverksmøter, det var en ny verden som åpnet seg. Konkret handlet det om å samle hele nettverket med familie, venner, ansatte, myndighets personer; og lytte til og høre alle stemmene. Planleggingen av møtet var viktig. Et eksempel kunne være hvordan planlegge en utskrivning fra institusjon tilbake til lokalmiljøet. På forhånd ble det avklart med hovedperson hvem som skulle innkalles, hvem skulle lede møtet og presentere saken og følge opp så lenge det var behov. Jeg brukte også nettverksmøter på et lavterskel senter for psykisk helsearbeid i bydel Stovner. I stedet for møter med saksliste og referat, bestemte vi at vi skulle innføre åpen dialog møter der vi satte oss i en sirkel, for eksempel med fem personer som meldte seg. En kunne ta opp et konkret tema «er det flere enn meg som gruer seg til sommer ferien?» Og så kunne en starte og si noe om egen ensomhet, null planer og lite penger, slik ble det en åpen diskusjon og de som satt utenfor sirkelen kunne lytte og eventuelt be om å få komme inn i sirkelen og formidle egne tanker etter å ha lyttet. Vi som ledet hadde ansvar for å passe på at alle ble hørt og ingen ble avbrutt. Det gikk litt tregt i starten. Etter noen måneder spurte jeg om vi skulle gå tilbake til tradisjonelt « husmøte» med referent og møteleder, og jeg fikk beskjed om at de ville fortsette med åpen dialog i sirkel. Flere sa spontant at det kjennes trygt og at alle ble hørt uten å bli avbrutt. Jeg videreførte noen av disse erfaringene som pensjonist i kirka her med «livssyns og religionsdialog» for kvinner i lokalmiljøet. Det er flere måter å utvikle modellen, og jeg ser at det gjør noe med kontakten oss i mellom. Det kan være at vi stikker litt hull på noen ballonger. Sammen øver vi oss på å lytte uten å avbryte. Det er ikke alle som responderer umiddelbart, noen finner det ubekvemt å måtte sitte stille uten å avbryte og så gi respons når det blir sin tur. Nå har jeg tatt modellen videre og inkludert både kvinner og menn i alle aldre til et kollektivt drevet jordbruk ( husmannsplassen Enga) der vi planlegger virksomheten gjennom dialog og så går ut og gjennomfører i praksis. Det har så langt gitt noen positive resultater. Jeg sier ikke at alt er lett, men jeg tror på konseptet. Det bygger et fellesskap der uenigheter kommer på bordet, noen trekker seg og andre kommer til. Det er samarbeid på ulike nivåer og inkludering. Frivilligheten ligger som en inngangs nøkkel, men vi må også arbeide med systemer som bringer midler inn og forvalte midlene i et gjennomsiktig budsjett. Delt risiko og delt fortjeneste i egne grønnsaker. Fikk bare så lyst til å dele dette med dere som følger bloggen til Astrid.
Hei Anne Grete. Så fint at du deler erfaringer med nettverksmøter. Jeg hadde også endel teori om det i videreutdanning i gruppemetode på Diakonhjemmet, med Live Fyrands “bibel” av en bok om emnet. En lærer vi hadde fortalte så levende om bruk av nettverksmøter i barnevernet. Har også hatt kolleger som har brukt det i overgang sykehus/hjem. Vi brukte endel reflekterende team, men ellers mer strukturerte gruppesamtaler. Det å høre alles stemmer er viktig, og da må ørene være mer åpne enn munnen.
Som du sier krever nettverksmøter god planlegging og gjennomføring. Så i settinger der du ikke har innflytelse på planlegging og ledelse av møter, som det jeg beskriver i møtet med borettslaget eller i møte med andre systemer, er det jo andre som definerer rammene. Vil gjerne fortsette samtalen om hvordan man da kan komme inn i bedre spor enn det vi opplevde i eksemplet, der starten var “vi vil ikke diskutere dette”. Jeg ble overrumplet. Har jo en tillit til at man først hører på argumenter og så diskuterer noenlunde saklig.
Gleder meg til vi ses og til å fortsette samtalen Og fint å vite om din erfaring med praksis til evt andre settinger. Beste hilsen Astrid