Jeg tror bildene og minnene vi bærer med oss fra egne foreldre, og kanskje besteforeldre, preger våre oppfatninger og forventninger om eldre år. Derfor vil jeg skrive om hvordan jeg opplevde mine foreldres eldre år.
Jeg starter med min mamma. Vi hadde ikke verdens beste forhold. Streng, kritisk og litt fjern – slik kan jeg beskrive henne fra oppveksten og gjennom størstedelen av voksenlivet mitt. Der pappa var snill og ettergivende, var mamma den strenge. Hun sto for barneoppdragelsen og var opptatt av at «ingen skulle få noe å si på oss». Det var ei stram line som skulle gås, og særlig for meg som var jente. I ettertid har jeg forstått mer av hvorfor hun ble som hun ble.
Hun ble født i 1915 og var eldst i en søskenflokk som etter hvert talte 4 brødre og 2 søstre. Som storesøster på et gårdsbruk måtte hun tidlig ta ansvar for småsøsknene sine. Brødrene hennes hadde selv i eldre år respekt for storesøsteren sin. Det var ikke penger til utdanning for alle. Brødrene ble gartnere, mamma fikk bare husmorskole, selv om hun var skoleflink og lærelysten. Hun giftet seg inn i en familie der jeg tror hun ikke følte seg helt “bra nok”, det var trolig en grunn til at hun ble «oppdragersk» også i egen familie. Hun var den som måtte ordne opp i vanskelige situasjoner. Var nok litt “mamma” for faren min også, som hadde mistet moren sin tidlig i livet.
Ett av mine første minner er fra 3-4 års alder, da jeg lærte at det ikke var lov å være sint – for meg. For broren min var det helt ok, men jeg fikk skjenn og kraftig avvisning. Så jeg sluttet å vise fram sinne, det stoppet et sted i kroppen. Jeg har senere gått i terapi hos en psykolog som la det meste av “skylda” på henne for det som hadde hopet seg opp i min kropp og sjel. Han fikk løsnet det, og det førte til noen oppgjør. Så sint var jeg at jeg knuste kopper og kar ved en anledning. Det var befriende, og ga en slags likevekt i forholdet. Jeg fikk satt meg i respekt. Det ble bedre, men avstanden var der.
Mamma ble nesten 95 år – og det underlige er at de siste årene hennes, fra hun fikk demensdiagnose i en alder av 86, er mine beste år med henne. Da ble hun en bedre utgave av seg selv. Hun virket tilfreds med livet, syntes å hvile i seg selv, med en vennlig utstråling og ro som gjorde det til en god opplevelse å være på besøk. Hun kjente oss alltid igjen, og selv om det var begrenset hva vi kunne snakke om utover akkurat her og nå, var det mulig å få kontakt, spesielt gjennom berøring og musikk. Pusle litt med håret hennes, massere nakke eller holde i hånda. Og drikke kaffe! Den siste uka hun levde, fikk jeg ei seng og bodde på sykehjemmet. Vi forsto at det gikk mot slutten, og hun hadde fastvakt i tillegg til meg. Jeg satt hos henne da hun sovnet fredelig inn. Åndet ut.
Jeg har faktisk bare godhet og ømhet for henne i dag. Forståelsen av hvorfor hun ble som hun ble og endringen som skjedde på slutten av livet, gjorde en enorm forskjell. Hvilken erfaring å ha med, tenker jeg. En gave, rett og slett. Bildene av et fredelig og godt liv i hennes “fjerde alder” gjør at den ikke framstår så avskrekkende for meg.
Jeg husker at du gikk i terapi under vår første og veldig aktive periode som venninner, og at den var tung og krevende. Jeg må innrømme at jeg vanskelig kunne forstå at en så glad og raus ‘jente’ kunne trenge psykologhjelp. Dessverre innhentet mitt behov for terapi meg så altfor sent.
Hvor rart det enn høres ut, Astrid – og jeg tror vi har snakket om dette før – er min historie med min mor nokså lik din. Selv om bakgrunnen hennes var en helt annen, var virkningen på hennes ‘personlighet’ ganske lik: hun ble streng, begrensende, straffende. Hun oppdro meg til en veloppdragen sosial ‘kløne’ som aldri fikk lære å være en vanlig jente, å gjøre det vanlige jenter fikk gjøre … Nå hører jeg selv at jeg høres bitter ut. Samtidig føler jeg ikke egentlig bitterhet, men en intens tristhet.
Og faktisk også min mor ble mild og god på sine eldre dager – så til de grader at de tilsatte på hjemmet hun bodde på, fortalte min bror og meg at vi hadde vært heldige som hadde en så mild mor. Slik jeg ser det, slapp hun mer og mer den sosiale kontrollen som hadde holdt henne i et slags jerngrep gjennom hele sitt voksne liv. Det var gode grunner til at hun havnet der, uten at jeg skal utbrodere dem her, men de ødela så mye for henne selv, for far og for ekteskapet deres, og for meg – uten at jeg føler behov for å dele ut skyld. Det ble bare slik.
Dessverre hjalp hennes milde alderdom ikke meg noe videre. Broren min forteller noe som faktisk likner din erfaring med en mor som ble mild på sine gamle dager. Jeg gjorde min plikt! Brukte de mange turene til Brussel som jobben min krevde av meg, til å besøke henne. En gang – da var hun 94-95 kunne hun fortelle meg at jeg måtte jo være ‘velbeslått’, som bodde i Norge og var på besøk annenhver uke hos henne i Belgia. Jeg gjorde den plikten egentlig gjerne, men overfor et nokså fremmed menneske, som tilfeldigvis var min mor – og flinke, snille piker er jo snille overfor sine foreldre.
Jeg ser dessverre mye likhet mellom min mor som ung og meg selv, om enn i en annen versjon. Javisst blir vi preget av våre foreldre og vår oppvekst. Hun tror jeg, var på flukt fra seg selv og sin enorme ungdomstraume, ved hjelp av gammeldags borgerlig og sosial avstandsatferd diktert av sosiale forskjeller. Jeg har flyktet fra meg selv ved å flytte, ved å være rastløs i alt som angår meg som menneske, og med en god porsjon ‘jeg strekker ikke til’. Det vi hadde felles, var at vi var særdeles ærgjerrige og flinke i jobben. Litt skivebom, på mange måter.
Men, blås i alderen, prøver jeg å si jeg til meg selv nå, og prøver omsider å bli kjent med den lille piken som ikke fikk lov å ha venninner hjemme, som aldri hadde gode nok resultater på skolen etc.
Gudene, så godt det var å få øset ut alt dette. Jeg tror at jeg aldri har tillatt meg å reflektere over min morsarv på det viset. Takk, Astrid!
Kjære Hilde!
Så glad for dine responser på flere innlegg i bloggen. Jeg starter her med å svare. Usikker på om du får noen beskjed om at jeg har svart? Jeg får alle kommentarer til godkjenning, så jeg ser når noen har skrevet.
Vi har jo sneiet innom mødrene våre i tidligere samtaler, men ikke mer enn det. Det har kanskje endel med den generasjonen å gjøre at de ble som de ble. Og det er trist at vi ikke kunne møtes mer åpent, snakke sammen og forstå mer mens de enda var i live, om hvordan deres mønstre hadde oppstått og hvordan de slo ut i våre liv.
Helt utrolig at du reiste til Brussel annenhver uke for å besøke din mor, jeg hadde bare 10 mils vei og besøkte ca en gang i måneden.
Dette at aldring synes å skrelle av gamle sosiale begrensninger, er interessant. Normer og forventninger styrer mye, det gjelder jo oss alle. Vi blir en del av grupper – familie, slekt, i jobb, i organisasjonsliv og politisk. Det jeg tenker i aktuell livsfase er at det kanskje går an, ved å bli dette mer bevisst, å ta noen oppryddinger i forhold til det som har preget oss – kanskje sider av oss som vi ikke liker så godt, og som mer eller mindre bevisst har satt seg fast. Og aktivt velge både å løfte blikket og utvide perspektivet, og overskride noen av de grensene og begrensningene vi har med oss fra tidligere i livet. Det er slik jeg oppfatter gerotranscendens – som en mulighet. Jeg tror det starter med erkjennelse, og å ta følelsene inn over seg. Og tenker at det å skrive nye, gamle fortellinger kan være meningsfylt og lindre det vonde. Og så skal jeg minne deg på den innsiktsfulle, dyktige og gnistrende energiske dama du er, hun sosiale “kløna” har jeg faktisk ikke møtt:=)
Jeg kan også se visse likhetstrekk med min mor – selv om de spiller seg ut på andre måter. Tror ikke det er så uvanlig – og får litt lyst til å ta fram igjen gammel kvinnelitteratur og lese med nåtidas blikk.. Sissel Gran nevnte Simone de Beauvoir og Betty Friedan, som begge har skrevet om aldringsprosesser.
Vi har masse å snakke om når vi møtes, kjenner jeg! Klem, og takk for at du får nytte av det jeg skriver, dialoger gir inspirasjon til å fortsette!
Å mimre over det som var, og endog å bli sår og trist over det som var, var for meg litt vondtgodt da jeg skrev kommentaren til ditt første innlegg om moren din. Men jeg er jo så veldig enig i at ett viktig poeng er at vi kanskje kan lære av det. Jeg prøver å stoppe opp noen øyeblikk og kjenner etter de følelsene som kommer opp – kjenne litt på dem – bli litt kjent på dem. Dette lærte jeg av Caspar Seip. Jeg opplever hans ‘metode’ som én av mange for å komme nærmere meg selv. Kjenner du ham? Han hører hjemme i meditasjons- og mindfullnesstenkningen, som jeg opplever kan bidra med noe. Jeg angrer litt på at jeg ikke lærte å meditere i mine yngre dager, men ble litt skremt av alt som ‘hørte til’ ACEM-bevegelsen som i sin tid var dominerende på dette feltet. Jeg hadde kastet av meg religion som en farbar vei å gå – gjorde det i 16-års alder, og har i grunnen aldri angret på det – og opplevde noe religionsaktig ved ACEMs totalkonsept.
Uansett, ja, ens forhold til ens mor, er vel noe av det mest grunnleggende for et menneske hva gjelder dets følelsesmessige utvikling, forestiller jeg meg. Og også jeg vil prøve å finne ut om jeg kan lære av dette forholdet.
Tusen takk for din nydelige kommentar om min egenbeskrivelse som sosial ‘kløne’. Jeg tar den til meg og er ekstra glad for at den kommer fra deg.
Så to ord om mine mange turer til Brussel. På den aktuelle tiden jobbet jeg med internasjonale prosjekter som internasjonal koordinator for BFK. Derfor havnet jeg pr definisjon alltid i styret for de ulike prosjektene, og turene til Brussel, handlet om styremøter i de ulike prosjekter – og de aller fleste ble lagt til Brussel. Slike og andre utenlandsturer gav meg utrolig mye avspasseringstid. En del av den brukte jeg ved å koble en helg i Oostende (min fødeby og der mine foreldre levde til de døde) til dem, og slik være i stand til å besøke dem. Jeg vet ikke om dette er noe alle som bor svært langt ‘hjemmefra’ føler, men da mine foreldre begynte å ‘trenge’ meg ekstra (både for å få ‘ordnet’ formelle ting, og for å døyve ensomheten som følger med å bli nærmere 100) følte jeg veldig på dårlig samvittighet over at jeg hadde flyttet til et annet land. På toppen av det hele hadde også min bror flyttet til Norge på det tidspunktet… Uansett, det er lite imponerende ved at jeg fikk besøkt moren min, og før den tid også faren min, bare råflaks, i grunnen 🙂
Javist har vi mye å prate om. Jeg gleder meg alt til neste møte!
Det er sårt og vondt når det ikke har vært greit i forhold til foreldre. Min erfaring handler jo om at det er mulig å gå videre og forbi, men hva som skal til er ikke godt å si.. Caspar Seip kjenner jeg ikke, men søkte han opp – og URO som er navnet på siden hans ga en gjenkjennelse. Var det ikke han som skrev i “Pensjonisten” nylig? Det innlegget gjorde inntrykk. Skjønner din opplevelse av ACEM, jeg fulgte dem litt fra avstand, men ble aldri med der. Alternativbevegelsen er mye rart, men noe er verdifullt. Jeg fikk noen gode vennskap der, og en strukturert og kreativ praksis som jeg er glad for. Men hadde aldri min sosiale tilknytning der. Jeg hadde stor glede av flere opphold på Findhorn i Skotland – et senter med psykosyntese som fokus. Men var klar på at for meg var det ikke aktuelt å bli i et slikt miljø, jeg ville ta med det jeg lærte ut i det “vanlige” livet – og fikk rom for mye av det i jobben min gjennom 20 år på Ullevål.