Sissel Gran: “Inni er vi alltid unge”. Er vi det?

Mandag. Ny uke, blir overveldet av hvor kort tid det er blitt fra mandag til fredag. De krymper, ukene mine. Hva rekker jeg egentlig på en uke? Men spørsmålet er feil stilt, kjenner jeg – for noe av det jeg vil og trenger er å IKKE skulle rekke så mye, ikke ha ting hengende over meg som før. Akseptere at jeg ikke vet hvor mye tid jeg har og bare bruke den best mulig, her og nå. Hva nå det er. Idag er det en litt tung morgen. Har sovet ujevnt. Som vanlig har jeg gledet meg over å stå opp til kaffe og avis, og min knekkebrødfrokost. Så går vi hver til vårt. Hver sin lille hule er en luksus i en blokkleilighet på ca 100 m2. I min hule er det, i tillegg til en godstol og dobbel sovesofa til gjester, min mors Bernina symaskin, sybord, syskrin, noe enkelt treningsutstyr (vannflaskemanualer, balansebrett, strikker og yogamatte) samt meditasjonskrakk, bøker, radio, CD-spiller – og en platespiller for mine gamle LP’er. Ikke ofte i bruk, men av nostalgisk betydning som arvestykke etter en av mine beste venninner som gikk tidlig, etter en aggressiv pannelappdemens. Jeg skal nok gradvis nærme meg ulike erfaringer med demens, som det er mye av i min familie.

Men først litt om Sissel Gran, som jeg har hatt nærkontakt med denne helgen. Hun har skrevet en inspirerende, lettlest, nyansert, optimistisk og realistisk bok om eldre år, med den for meg noe misvisende tittelen “Inni er vi alltid unge”. Den kan forlede lesere til å tro at dette er en slags Pollyannabok for aldersfornektere. Det er den ikke. For det er vel nettopp aksept av den alderen man har og de konsekvensene den og livet fører med seg som er hennes prosjekt, slik jeg opplever det. Ser i anmeldelser av boka at noen synes hun har for mye “psykologprat”, en syntes hun var for mye opptatt av par på bekostning av enslige eldre, og en tredje mente det ble for mye henvisninger til andre forfattere. Alle disse innvendingene er tvert om noe som gjør boka hennes mer interessant for min del.

Som den erfarne terapeuten hun er, har hun kloke og reflekterte betraktninger, som også underbygges med henvisninger til forfattere som Simone de Beauvoir og Betty Friedan og nålevende psykologkolleger, som jeg også får lyst til å lese. I det hele tatt åpner hun et helt univers av spennende litteratur som har gått under min radar. Jeg har jo ikke vært her før, i eldreuniverset!
Det jeg i tillegg setter stor pris på, er at hun gjennom hele boka er personlig og trekker inn sine foreldres historier, nesten som en rød tråd, som gir rikere liv og dypere perspektiver. Boka ble faktisk en pageturner, lest i ledige stunder i en ellers travel helg med besøk av barn og barnebarn både lørdag og søndag.

En ting stusser jeg på. Bildet på baksiden ligner en Sissel Gran i yngre utgave. Andre bilder viser at hun ikke ser helt slik ut lenger. Det blir litt mismatch å vise fram et ungdommelig ytre på omslaget av en bok som handler om hennes aldringsprosjekt og aksept av alder. Er det forlaget som har villet vise den yngre, flotte, smilende Sissel, og ikke hun med rynker, furer og noen grå hår? Bare lurte.. det selger kanskje bedre? Men innholdet anbefales!

Ellers digger jeg begrepet “fleksibel alder” – fra 85 til fjortis på en dag: slik beskrives opplevd alder av Gunnhild Corwin i boka “Fordi jeg er gammel nok”. Det kjenner jeg igjen, fra en tung morgen med stiv kropp og mørkt sinn, til atskillig mykere og lettere etter å ha gått seg til – og så fjortisfølelsen når jeg utpå kvelden får “She loves you” eller andre 60-tallslåter rett i kroppen fra P 9 – Retrokanalen!
Boka til Corwin har jeg lastet ned i BookBites-appen, den er ikke ferdiglest. Også lesverdig, likte spesielt godt kapitlet “Når er jeg egentlig gammel?” Men kjenner at hennes referansekvinneverden nok er en annen enn min. Mer om det en annen gang.

Ha ei fin uke – og skriv gjerne noen ord om dine tanker rundt dette og hint, det blir jeg glad for.
PS – bildet er hentet fra artikkelen “Dette gjør deg fortere gammel”. Jeg håper ikke noen arresterer meg for bruken. I såfall skal jeg ta det bort..