Felling av trær i borettslag
Vaktmesteren skal felle13 trær i borettslaget. Nødvendig pga råte og tørke, etter tørkesommeren 2018, heter det i nyhetsbrevet.
Av og til må trær felles. Men god trepleie betyr å vurdere alternativer. Kanskje kan det beskjæres eller holdes under oppsyn en periode før endelig beslutning tas? Hvis ikke kan vi komme til å felle mange trær “for sikkerhets skyld”. Treet kunne kanskje stått i mange år.
Treregnskap etterlyses
I forrige runde tok de 5, før det 5-6 bjørketrær, før det igjen veldig mange både furuer, bjørk og andre løvtrær. Når skal det slutte, og hvor mange trær har vi etterhvert mistet?
Vi skulle hatt et regnskap for trærne. De er stedets naturkapital. Trær i borettslag har ikke noen vernebestemmelser, slik trær som omfattes av småhusplanen har.
Vi har foreslått å lage en plan. Det vil ikke borettslaget bruke penger på. Men kanskje vi kan lage en selv? Fotografere området med drone og dokumentere hvert tre som felles?
Plant et tre for hvert som hogges!
Jeg undrer meg på om jeg får oppleve at det blir like selvfølgelig å plante et nytt tre for hvert som hogges ned. At vi vurderer grundig, med argumenter som veies for og imot, om det er nødvendig å fjerne det i det hele tatt.
Kanskje vil vi om 10 år spørre oss hva vi drev med da trær ble felt uten å plante nye som en selvsagt gjengjeld?
Da trengs det sterkere lovgivning. Eller flere trevennlige styremedlemmer. Og tilgjengelige sertifiserte arborister med solide fagkunnskaper, garantert av slike som Norsk Trepleieforum.
Naturen slår tilbake
Det næreste vi har av natur er trærne der vi bor. Derfor blir trærne i nærskogen de mest levende eksempler på vår rovdrift på naturen. Og de som gjør mest vondt.
Hvordan kan vi utvikle en større følsomhet for naturens rett til å bevares urørt?
FNs naturpanel erklærte naturkrise i 2019. Det var et vendepunkt for et syn på naturen som noe vi mennesker kan herje som vi vil med. 75% av jordas natur er allerede bygget ned.
Vi bygger rette og brede motorveier for å komme noen minutter fortere fram. Ofrer habitatet til fugler og dyr for at vi mennesker kan skynde oss enda litt mer.
Naturen slår tilbake med virus fra dyr som har mistet sitt naturlige habitat. Vi blir syke, og samfunnet stopper opp fordi så mange blir syke samtidig.
Jeg undres.. noen ganger føles det som om vi mennesker er blitt rovdyr, uten følsomhet for andre arter som vi lever side om side med. Vi er blitt mange. Vil ha mer og mer. Forsyner oss grovt med råstoffer som trengs til unødvendige ting, samtidig som vi selger unna de mest grunnleggende livsnødvendigheter som vann og matjord.
Vi synes å ha mistet fornemmelsen for hvor vi kom fra. Det er kanskje ikke så rart når stadig flere av oss vokser opp i byer, omgitt av asfalt og betong.
Forståelsen for at det bærer galt av sted har vært der lenge. Gert Nygårdshaugs bøker om Mino fra regnskogen er sterke fortellinger om denne utviklingen. Eller avviklingen.
En historie om familien min og trær
Holdninger til trær kan splitte familier. Jeg husker da min kjære pappa hogget ned ei stor, flott bjørk på eiendommen. Mamma gikk og gråt, og jeg skjelte han ut etter noter. Han plantet et rognebærtre som aldri vokste særlig godt. Det var en ussel erstatning.
Det var mange bjørketrær på tomta, som het Bjerkheim. Og ja, det ble mye løv i takrennene. Det var pappa som fjernet det. Han bekymret seg nok også for mose på taksteinen. Jeg ser den.
Da vi overtok stedet som hytte, ble det mange turer på taket for min kjære. Han sto for mye av utomhusarbeidet. Det var opprinnelig ei skogstomt, som hadde blitt plenbelagt da hytta ble hus.
Vi satte den delvis tilbake til opprinnelig tilstand ved å plante små skudd av furu og gran og dekke jorda med gress fra den krympede plenen. Det nærmet seg skogstomt igjen. Med flott naturlig blomstereng!
Etterhvert spiste byggefeltene seg innpå. Tidligere var veibeskrivelsen “gjennom skauen, over ferista og første vei til høyre”. Den var blitt nokså misvisende etterhvert.
I min ungdom gikk det kuer på beite utafor gjerdet. Spilte vi høy musikk, kom kuene dansende ned mot gjerdet og ville være med på festen. Uten kuene grodde området igjen.
Vi solgte eiendommen for noen år siden. De som overtok hogget ned alle trærne. Enda de var ganske miljøbevisste folk.
Arealkonfliktene kommer
Vi må bo et sted. Og vi blir stadig flere. De som ikke kan bo hos seg selv lenger på grunn av klima- og naturendringer kommer hitover. Og de kommer til å trenge boliger.
Enn så lenge er Markagrensa hellig. Det er alltids noe å glede seg over. Jeg skal være trærnes advokat i borettslaget. Så lenge jeg lever her. Lover.