Jeg har nevnt teorien om gerotranscendens i innledningen til bloggen, som en inspirasjon til å skrive om og beskjeftige meg med temaet eldre år eller «aldring». Teorien handler om at naturlige behov i eldre år er å trekke seg litt tilbake. Den sier at andre teorier, som støtter seg på at eldre skal «aktiviseres», feiler på den måten at man projiserer behov i yngre livsfaser over på alderdommen, at man må være aktiv for å ha et godt liv, «successful ageing». Det mener gerotranscendensens far, Lars Tornstam, er feil. Jeg er nysgjerrig på om han har rett. Denne teorien «snakker» til meg. Og nå som jeg er kommet i denne livsfasen selv, er det en spennende utfordring å følge med: hva skjer egentlig i eldre år? Hvordan kan jeg påvirke det? Hvordan kan det bli gode år, som gerotranscendensen forutsier? Blir man klokere og mer tilfreds med livet? Skjer det en naturlig modning og et skifte av perspektiv, bort fra et materialistisk og rasjonelt syn på livet, mot en mer meditativ tilstedeværelse, der oppfatningen av tid, rom, liv og død endres og ønsket om stille tid øker, mens behovet for utvidet sosial kontakt og aktivitet reduseres?
Jeg har googlet og lest artikler og bokkapitler for å finne en begripelig beskrivelse av teorien om gerotranscendens og hvordan den har vært forsøkt implementert i eldreomsorgen. Teorien er utviklet av den svenske sosiologen Lars Tornstam. Han stilte den opp som en motvekt til aktivitetsteorien og tilbaketrekningsteorien, som har vært rådende innen geriatriforskning. I grove trekk innebærer teorien hans at eldre kan utvikles gjennom hele livet, at man kan lære av sine tidligere erfaringer og at en naturlig aldringsprosess innebærer behov for refleksjon og meditasjon, og mindre behov for sosiale kontakter og aktivisering. Dette ses ikke på som en passiv tilbaketrekning fra livet, men som en prosess som har fokus på et mer åndelig perspektiv i tilværelsen. Tornstam er påvirket av både utviklingspsykologen Erik H. Eriksson og C.G. Jung. Tornstam bruker begreper som “transcendens” og “kosmisk”, ord som kan virke noe svevende, men som jeg tror gir mening for de fleste som har praktisert meditasjon. Gero betyr gammel, transcendens å overskride. Kosmisk handler om det store Altet, som man er åpen for i en meditativ tilstand. Jeg forstår det som han mener at vi som eldre kan overskride tidligere begrensninger i livet, få andre perspektiver, og at kontakt med det materielle trer noe i bakgrunnen for en utvidet opplevelse av oss selv i en større sammenheng.
Denne artikkelen synes jeg beskriver ganske godt hva det handler om i praksis: “Det goda åldrandet – om gerotranscendens“. Artikkelen gir eksempler på hvordan gerotranscendens som metode kan anvendes i eldreomsorgen, med vekt på tid til stille refleksjon, samtaler om eksistensielle spørsmål – livet og døden, og tilbakeblikk på livet og valgene vi har gjort. Den tar også med kritikk som er reist mot teorien, og konkluderer med at man ikke trenger å velge bort aktivitet selv om man gir rom for refleksjon og meditasjon i eldre år. Hvilket jeg så absolutt støtter. Ja takk til begge deler.
Hvorfor “snakker” denne teorien til meg? Jeg tror det er blant annet fordi jeg har drevet med meditasjon siden 80-tallet at den teoretiske delen virket meningsfylt da den først dukket opp på pensum i en videreutdanning. Et annet forhold er hvordan jeg opplevde min mors tilstand de siste årene hun levde. Hun hvilte i seg selv, nærmest meditativt (men hadde aldri meditert). Hun virket tilfreds, tross høy alder, glemsel og et stille liv. Jeg opplevde også at hun var tilstede, selv i en framskreden tilstand av demens. “Hils alle og si at jeg har det bra,” var hennes standard hilsen. Jeg opplevde som jeg har skrevet om i “Min mamma” at det skjedde en form for “transcenderende” prosess i hennes siste livsfase, som var gjennomgripende.
Sist men ikke minst dukket denne teorien opp igjen nærmest som en kallelse eller et behov hos meg nå når jeg selv er ved inngangen til “den tredje alder”, som noen kaller tiden etter 62-66 års alder. Det er visstnok tidspunktet da hhv menn og kvinner begynner å tenke på seg selv som eldre. For min del var det rundt 70, etter en svært utadrettet periode fra pensjoneringsprosessen startet rundt 64 og fram til 71 års alder.
Se også innlegget “Doing og being“, der jeg refererer til Per Espen Stoknes’ bok om klimapsykologi, med tre innganger: thinking, doing og being.
Det er slett ikke sikkert dette er en vei som passer for alle, og den går noe på tvers av teorier og praksis innen eldreomsorgen, som har sterkt fokus på aktivitet. Gerotranscendens fokuserer altså mer på behov for tid til refleksjon, opplevelse av mening og løsrivelse fra det hektisk aktive, materielle og rasjonelle livet som dominerer tidligere livsfaser.
Mens det her på hytta for øyeblikket er et barneleven av det helt store – 2 fem-seks-åringer + en 9 mnds på besøk med ‘foresatte’ (noen hel-og noen halvforeldre), trenger jeg en porsjon alenetid. Jeg må innrømme at jeg ikke er videre glad i småbarn (kanskje med unntak av søt-baby-tida). Absolutt ikke en ‘politisk korrekt’ følelse for en bestemor, men slik er det hos meg, og har det egentlig alltid vært. At jeg i tillegg blir veldig fort sliten i hodet av bråk nå til dags, bidrar jo med sitt. Uansett, jeg foretrekker barn når vi kan snakke om det de undrer seg over, i perioden hvor de alltid spør ‘hvorfor…?’ Å utforske denne typen undringer sammen med dem, elsker jeg. OK, vi er ulike.
Uansett, i dette ståket er en tur innom bloggen din, Astrid, noe skikkelig oppløftende.
Og nok en gang har du noe som pirrer interessen min enormt. Har aldri hørt om geotranscendens, selv om det er en sosiolog som har utviklet dette. En umiddelbar assosiasjon kom i den første setningen. Som kommunestyremedlem i Nedre Eiker for 25 år siden eller så, fikk vi en sak om bygging av et nytt sykehjem til behandling. Navnet skulle bli (en er fortsatt) Bråta bo-og aktivitetssenter. Jeg reagerte på det siste ordet, og foreslå at vi skulle tenke litt nærmere på det. Mitt poeng var at dette ordet representerte et syn på gamle mennesker som en lineær videreføring av det voksne livet. Erfaringen min med min egen far og mor (og da snakker jeg om tiden da de var ‘skikkelig’ gamle (87 og oppover) og bodde på hjem) tilsa at aktivitet ikke var det de ville ha/hadde behov for. Far protesterte vilt når ‘aktivitet’ ble foreslått (bortsett fra at han lenge elsket å sette seg på en ergometersykkel på hjemmet – hans stor lidenskap på mosjonsfronten hadde alltid vært å sykle!). Alt annet var uinteressant, og som sagt nektet han. Mor var mye mindre aggressiv – var til stede på alle ‘aktivitetene’ men var tydelig på at hun mislikte dem. Jeg vil ha ro, sa hun, jeg har så mye å minnes. Så langt en spontan gjenkjennelse.
Utover det, virker gerotranscendens noe jeg nok både må lese og reflektere over denne måten å se på aldring på – litt vel ‘transcenderende’ for rasjonalisten som jeg er??. Du skriver at din gjenkjennelse har å gjøre med at du har meditert lenge. Som sagt i en tidligere kommentar, har jeg aldri gjort det – og er lei meg for det. Uansett må en teknikk som hjelper en å gå inn i seg selv, være noe verdifullt. Har det noe for seg å begynne nå, tror du? Og hvordan ville du angripe saken?