Nylig fikk jeg høre at min unge naturvernvenn og medaktivist Karina hadde skrevet et forslag til årsmøtet i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA). Hun vil ha en mentorordning for unge som ønsker å bli aktive i organisasjonen. Hun forteller om en senior som har fungert som hennes uformelle mentor.
NOA er godt beslått med høykompetente eldre menn. Karina beskrev på sin facebookside hvordan hun hadde lobbet for å komme inn i styret, og lyktes i å få en fot inn som varamedlem. “Heier på deg”, skrev jeg tilbake, med hjerte. Da kom historien om mentorforslaget. “Det må jeg få høre mer om”, skrev jeg. “Sender deg”, var svaret.
Gjensidig inspirasjon mellom generasjonene
Her er forslaget. Jeg ble overrasket og rørt da jeg leste innledningen. Det var oss hun fortalte om.
– Måten jeg kom inn i Naturvernforbundet var gjennom min uoffisielle mentor i lokallaget i Groruddalen, Astrid Kjellevold. Hun var et par og sytti år, og ønsket å trekke seg tilbake fra styreverv og la unge slippe til. Hun trakk meg fort inn i styret, og hun gikk ut etter et fint år sammen i styret. Uten at noen trengte å si det høyt, var det inneforstått at dette var en slags mentorordning. Jeg var ny i gamet, hun var dreven. Astrid hjalp meg inn, og stod til disposisjon for spørsmål jeg hadde, og lærte meg mange nyttige ting underveis. Hun ble en god prosjektpartner og noen jeg kunne “sparre” litt med.
Jeg møtte Karina helt tilfeldig. Hun gikk og delte ut brosjyrer om “Klimabrølet” på Ellingsrud torg, mens jeg sto og lukte i humlebedet, som noen av oss hadde geriljasådd på Ellingsrud senter. En ung mamma med 2 småjenter som deler ut klimaflyers er ikke hverdagskost på Ellingsrud. Vi fikk umiddelbart kontakt. Karina bodde i ei naboblokk, og var nyinnflytta. Hun hadde våkna som klimaaktivist relativt nylig, med alle tegn på nyfrelst utålmodighet. Vi utvekslet kontaktinfo.
Det neste var et innlegg hun skrev på Ellingsruds facebookside. Hun var frustrert over sneiper og snus i nabolaget. Jeg svarte på innlegget og foreslo å møtes hos Monika på Frivilligsentralen. Dermed var vi i sving med planlegging av et snus- og sneipfritt nabolagprosjekt.
Læring gjennom prosjektarbeid
Du kan lese om prosjektet her:
Kampanjen «Snus- & sneipfritt nabolag» starter nå – naturvernforbundet.no
Kampanjen «Snus- og sneipfritt nabolag» ruller videre – naturvernforbundet.no.
Vi hadde også egen bøsse under TV-aksjonen mot plast i havet Bli med oss å støtte årets TV-aksjon – naturvernforbundet.no og søppelaksjon i samarbeid med Foreldreløftet og Social Friday’s Activity.
Jeg blir i høy grad inspirert av samvær med unge aktive og engasjerte folk som henne. Som er sultne på oppgaver og utålmodige etter resultater. For at det går for smått og skjer for lite, det er vi helt enige om.
fra TV-aksjonen mot plast i havet.
Seniormentorer og en ung aktivist!
Glad var jeg da hun sa ja til å bli med i styret i Naturvernforbundets lokallag i Groruddalen! Vi har så absolutt hatt en gjensidig inspirasjon og nytte av samarbeidet. Det jeg har kunnet tilføre er kanskje en oversikt over “systemene”, et annet nettverk enn hun hadde, og en vei inn i mer formelt organisasjonsarbeid. Til gjengjeld har jeg fått inspirasjon og boost fra hennes engasjement og kjennskap til hennes nettverk i Extinction Rebellion, Foreldreløftet og Social Fridays’ Activities.
Vi har også hatt noen gode samtaler om viktigheten av å ta vare på seg selv og ikke slite seg ut. Det sies at “you teach best what you need to learn”. Omsider klarte jeg å ta et høyst betimelig valg om å “skru meg ut” av styreverv og prosjekter. Da var det godt å vite at yngre krefter sto klare.
Ny bydel og nye oppgaver
Karina flyttet etter en tid til en sentrumsbydel. Jeg savner henne her i nabolaget, men vi holder kontakt. Ikke sjelden møtes vi på demoer og arrangementer i byen, som på bildet fra Skolestreik for klimaet 25. mars. Det gleder meg stort å se hvordan hun har tatt med vårt felles prosjekt videre til sitt nye nabolag. Nå er hun styremedlem i Naturvernforbundets lokallag på St Hanshaugen, vara i fylkeslaget. Hun har startet lokalt Miljøagentlag og skrevet avisinnlegg på vegne av barna:
– Det har kommet til et punkt der vi voksne må gjøre opprør for barna våre. Det er ikke greit at så mange barnefamilier flytter fra sentrum (vartoslo.no).
Mentorordning satt i system
Jeg ser klart nytten av å sette slike samarbeidsrelasjoner på tvers av generasjonene i system. Det er nødvendig at vi som er eldre lener oss litt tilbake og gir plass til yngre krefter. Samtidig kan en formell eller uformell mentorrolle være en gradvis overgang mellom fullt engasjement og et noe roligere tempo. Det gir også en anerkjennelse av en type “taus kunnskap” samlet gjennom et langt og aktivt liv. Erfaringer som er lett å ta for gitt, men som kan være verdifulle for yngre som kommer etter.
Karina lenker i forslaget sitt til en nettside som heter Mentoring. En morsom kommentar fra nettstedet: “Ordet mentor er på gresk sammensatt av Men som betyr ”en som tenker” og tor som er et maskulint suffiks. Mentor blir da ”en mann som tenker”. Med det kvinnelige suffikset trix ville det vært riktig å kalle en kvinnelig mentor for en mentrix!”
Tusen takk, Karina, for ditt engasjement og pågangsmot, kreativitet og kontaktskapende evner! Takk for at jeg er blitt kjent med deg og har fått styrket tilliten til dere som skal overta. Dere skal ikke bære ansvaret alene, og dere har rett til å kreve at vi i avgangsklassen bidrar nå som krisene står i kø. Vi skal og må støtte hverandre. Det er en ære å bli anerkjent som din uformelle “mentrix”😊👍
Så nydelig skrevet Astrid. Jeg ble også inspirert av Karina. Vi traff hverandre gjennom en samtale rundt dyrking og barnehagen som skulle få egne kasser i parsellhagen. Barnehagen ombestemte seg så det ble ikke noe samarbeid der. Vi var nok ulike på mange måter, men fant tonen og fikk god kontakt. Opplever det du beskriver Astrid med kontakt der unge lærer av eldre og omvendt interessant og krevende. Min erfaring har unge i sommerjobb gjennom bydelen. Det er mest eksempel fra parsellhagen og på Enga. De som jeg har hatt i arbeidspraksis har vært mellom 16 til 20 år. Noen har en positiv innstilling og lærer fort og er nysgjerrige og spør mye. Andre har ingen motivasjon utover å få tiden til å gå fort og bli ferdig så de kan gå hjem. Det interessante er hva som skjedde da jeg satte meg ned og snakket alvorlig med ei jente som sa hun var så sliten etter 15 min luking i en pallekarm. Je fortalte at jeg var ingen urimelig arbeidsleder, men hvis det var jeg som skulle ansette henne i en jobb så ville hun ikke fått jobben. Jeg forklarte at jeg sa ikke dette for å være frekk, men jeg ønsket å vise hva som kunne skje hvis hun kom til en arbeidsgiver som gjennomskuet henne og ikke ville gi henne fast ansettelse etter prøvetid. Vi fikk en dialog og hun spurte meg hva hun skulle gjøre for å få en fast jobb. Jeg måtte ta henne med i ulike oppgaver vi hadde som krever nøyaktighet, tunge tak med jord, riktig redskap, ha det litt hyggelig mens vi jobbet ute i all slags vær uten do osv. Og vi snakket om hva hun drømte om å utdanne seg til, hvilke planer og evner som krevdes. Og hva alternativet ble hvis hun gikk og var sur og lei førte til. Fem dager med fem timer i praksis. Jeg sa til henne jeg er snart 70 år og du er 17, slår det deg ikke at jeg arbeider kanskje langsomt, men jeg holder ut 45 minutter og du blir sliten etter 15 min og ber om pause? Jenta tok hintet og sa hun likte meg. Da praksis var slutt sendte hun meg sms og takket for alt jeg hadde lært henne og at jeg var då ærlig og tålmodig. I år sendte hun meg melding og spurte om jeg kunne være referanse for ny jobb. Hva jeg sitter igjen med er at det er bruk for meg og at jeg fortsatt har noe å lære bort, men det er krevende så i år har jeg sagt at jeg må ha et hvile år. Jeg blir sliten den uka etter å ha unge i sommerjobb. Jeg har holdt det gående i 4 år nå med alt fra 7 til 3 unge i dommer jobb i 3 uker og siste året 1 uke. Kreftene er ikke de samme som før, men jeg har fått god kjemi med de fleste.
Hei Anne Grete. Takk for at du delte denne erfaringen, det er en veldig god beskrivelse av hva som trengs når utgangspunktet ikke er vilje og engasjement. Tenk om vi hadde hatt flere som deg til å lære ungdom hva det vil si å være i arbeidslivet! Klok og tålmodig. Men jeg forstår godt at du blir sliten av det. Hun er neppe den eneste i sommerjobb som trenger mye kyndig veiledning i møte med arbeidsoppgaver. Våre “potetferier” var i så måte en grei start. Jeg vokste opp med en familiebedrift (vaskeri) i underetasjen og lærte fra jeg satt i ei grind som var min “barnehage” til jeg ble fullbefaren vaskerimedarbeider der det var om å gjøre å legge sammen tøy raskt og effektivt, med tellekanter =:) Men jo lenger unna jobben til mor eller far er, hvis de i det hele tatt har noen, jo vanskeligere er det å bli naturlig involvert.