Ukestart fra Fellesskap for seniorer med Audun Myskja: hvor finner vi kilder til glede? Viktig spørsmål!
Myskja skrev sin doktoravhandling om dette. Han intervjuet pasienter med demens, deres pårørende og ansatte hjelpere. Fantes det noen fellestrekk i deres kilder til glede – noe universelt på tvers av livssituasjon og roller? Studien ble korrigert for sosioøkonomisk status og helseutfordringer.
Å kjenne seg levende
En fellesnevner for de tre gruppene var følelsen av å være levende.
– Moderne medisin og psykiatri har sine seire på å “fikse ting” vi feiler, men deres nederlag går på utmattelsessyndromer. Der står de ganske hjelpeløse og fanget i spørsmålet om det er fysisk eller psykisk. Ingen tar opp hva som er liv, hva det er som gjør oss levende – den livskraften som strømmer inn i oss og gjennom oss.
Rytme og puls
Audun Myskja har jobbet mye med parkinsonpasienter. Ved hjelp av metronom, sang og rytme har han observert hvordan kroppen kommer i gang, i diagonalgang, og hvordan kroppen da retter seg opp, smilet kommer fram, – “du løfter fram livskilden“, sier han. Jeg har sett det demonstrert på en pasient under en rehabiliteringskonferanse, det var forbløffende å se virkningen.
Selv har jeg registrert hvordan denne “indre rytmeboksen” som Audun kaller det slår inn ved musikk i en ganske rask rytme. En gang jeg lå og døste søvntung på sofaen, lød Alexander Rybaks “Fairy tale” fra radioen. Plutselig var jeg rett over i lys våken tilstand, som om kroppen var fylt av ny energi. Den musikken traff “min indre rytmeboks”. Musikk er livgivende. At vår indre rytme er forskjellig, gir mening.
Liv + glede = livsglede
Den andre kategorien som var sammenfallende for de tre gruppene var glede. Viktigere enn å være frisk var å være opptatt av øyeblikkene av glede, å være med i livet.
– Men hvordan når vi fram til de mange som blir passive i eldre år – for eksempel alle disse karene som synker ned foran TV’n? Vi kan ikke møte eldrebølgen med passivitet og degenerasjon. Vi må gjøre noe med de som blir sittende der hjemme. Å finne noen ansvarsområder er en stor nøkkel, påpekte Myskja.
Et eksempel han trakk fram var pensjonisten Christian Rieber, som startet et prosjekt for å rydde skog, lage turstier med hvilebenker og gapahuker der barnebarna kunne spise nista. Han dro først med to kompiser som hjelpere, og ga dem ei motorsag. De oppdaget både liv og glede i arbeidet – og nå er over 200 involvert i å rydde fjella utafor Bergen. Mobilisering og tildeling av ansvar var nøkkelord.
Curlingforeldre, morgengymnastikk og klosterrutiner
– Gir vi barn og ungdom nok ansvar – lærer de å tåle en støyt? Levendeheten ved å måtte ta i et tak, slik at en løfter seg selv, er undervurdert. I bøker om livsglede er det for lite betont at vi må gjennom ubehag for å komme dit hvor vi står opp om morran og tenker “dagen idag blir en god dag”.
– Små ritualer om morgenen har stor betydning. Noen øvelser hjelper i gang. Det var en gang kroppen ble satt i sving med morgengymnastikk. Nonnene som i studier har vist seg å leve lenge, hadde klosterets rutiner.
AV/PÅ-systemet
– Vi trenger også indre fred og høytid. Å lage disse små punktene som løfter, en markering av hverdag og helg. Bordverset var et slikt rituale, der maten ikke bare ble noe du glefset i deg. Se idag på Oslo S, der folk springer etter toget mens de sluker mat.
– Vi trenger en tydelig markering av hverdag/helg og måltider. På/av-systemet er gått i lås – vi må lære å skille mellom å anstrenge seg og å kunne logge av alt. Den 7. dagen hvilte folk tidligere. Det skapte en type verdsetting av det de hadde som mange idag har mistet. Vi dras inn i kverna – ingenting har en iboende mening – men hva er det som skal løfte oss da? Vi er avhengige av å finne det livgivende, det som gir oss punkter av glede og høytid i hverdagen, sa Myskja.
Bare 5 minutter med en hvil og en pust som markør for pause, mellom AV og PÅ, hjelper.
Jeg googlet livsglede og følte meg litt som Askeladden: “jeg fant, jeg fant”: for ikke hadde jeg hørt om stiftelsen Livsglede for eldre, heller ikke om Livsgledeskoler og -barnehager, eller kortspillet Generasjonsmøter, som kan brukes til å sette i gang gode samtaler! Det jobbes mye på mange kanter, og det er bra.
Selv ble jeg minnet om å ta vare på øyeblikksgledene, puste litt ekstra og bruke musikk for å stimulere min indre rytmeboks😊
Se tidligere innlegg om Audun Myskja/Fellesskap for seniorer:
Ensomhet og fremmedgjøring – Levelig liv (levelig-liv.no)
Pusten som mentalt immunforsvar (2) – Levelig liv (levelig-liv.no)
Mentalt immunforsvar mot handlingslammelse – Levelig liv (levelig-liv.no)
Tenk å ha en så grunnleggende reflektert holdning til menneske, selvsagt profesjonelt betinget, men dog, som får en til å konsentrere sin doktorgrad om kilden til glede for mennesket. Jeg blir fascinert av at noen overhode har valgt et så fellesmenneskelig og sannelig også hverdagslig emne og gjort noe så akademisk og ofte litt verdensfjernt ut av det som å lage en doktorgradsavhandling om det.
For meg handler det om å ta vår tids hovedproblem ved hornene, kle det nakent og konfrontere oss med hvor ‘enkle’ vesener vi kan være og likevel være lykkelige. Dagens virkelighet er for mange langt fra Myskjas enkle konklusjoner. Og det er sannelig ikke bare vi selv som har skylda for det.
Dette ligger i essensen til det moderne samfunn som i løpet av to-tre generasjoner har endret livet fra å være tradisjonsstyrt – og preget av fellesskapsnormer – til et personlig prosjekt hvor du og du alene har ansvar for suksess og nederlag. Ikke rart at folk halser gjennom livet, søker å samle suksess- (les gjerne status-) momenter, og risikerer å gå til grunne når de ikke lykkes i egne øyne. Psykiatrien renner over av slike skjebner.
Myskjas hovedkonklusjoner er så enkle og grunnleggende menneskelige som de bare kan være. Og like fullt var dette altså verdt å skrive en doktorgrad om.
Selv vektlegger leg kanskje det siste punktet høyst, som forutsetning for de andre. Jeg vet selv hvordan det er å leve med bare på-knappen på. Det falt meg ikke inn at jeg kunne og burde slå den av i blant – ganske ofte – hvis mitt liv skulle ha kvalitet utover ytre suksess.
Gudskjelov har jeg da lært litt etter 75 år…. Jeg kjenner hvordan det opplever mer og mer ekte glede i å smile til mennesker jeg møter, bruke litt tid til en prat med en tilfeldig person på tur i skogen, synge en trall selv om andre kan høre meg. Ofte overrasker man de som blir ‘utsatt’ for slikt, men i de aller fleste sammenhengene får man til et lite øyeblikk av felles glede – et øyeblikk av glede man deler.
Jeg har merket meg Myskja i bloggen din tidligere, Astrid. Nå tror jeg tiden er inne for å bli bedre kjent med ham. Takk for at du delte dette med oss! Bare å ta en titt på gutten og den gamle mannen som kaster ball.
Hei Hilde. Takk for gode refleksjoner. AV- og PÅ-knappen er viktige reguleringsmekanismer. Skulle gjerne hatt en innebygget dimmeknapp også! Myskja skal ha åpne sendinger fra Fellesskap for seniorers facebook-side mandager kl 10 etter påske. Disse kommer til å bli liggende slik at de kan ses når det passer. Jeg er blitt inkludert i en slags “referansegruppe” for denne delen av programmet etter å ha vært med noen ganger i en lukket gruppe sammen med han. Kommer nok til å fortsette å dele noe av innholdet i bloggen. Kloke poenger er verdt å dele med flere. Leser ellers ei bok nå som jeg tror du ville ha glede av: Balansenøkler av Merete Sparre. Jeg skal legge ut info om den i bloggen snart. Beste hilsen Astrid